Last Updated on: 25th mars 2022, 09:35 am
Det er jo nesten seks år siden sist jeg var i Billericay, så det var godt å komme tilbake hit. Men den første kampen gikk på bortebane, og det ble litt av en tur!
This article is also available in english!
Jeg liker jo å få med meg bortekamper hvis mulig også, selv om det er best på hjemmebane. Men når jeg legger opp til å få med meg et par kamper, som gjerne betyr én kamp på lørdag og den andre på tirsdag, så er gjerne en av dem en bortekamp.
Da får jeg sett mer av England, og besøker steder som gjerne er utenfor den typiske turistløypa. En vinn-vinn-situasjon altså! Jeg har derfor vært på steder som nok den vanlige nordmann ikke en gang har hørt om. Og de fleste stedene har vært en fin opplevelse å besøke. Jeg tar gjerne et tog/buss en eller to timer tidligere enn jeg ville ha gjort hvis jeg bare skulle rett på kamp. Da rekker jeg å se meg litt rundt, besøke en pub eller to, og dermed gjøre det til en liten sightseeing i tillegg til selve fotballkampen – som selvsagt er hovedopplevelsen uansett!
Jeg har derfor besøkt steder som Tonbridge, Bishop’s Stortford, Aldershot, Ashford, Havant, Pitsea, Hemel Hempstead og Purfleet. Men har selvsagt sett flest hjemmekamper!
Denne gangen var første kamp borte mot Hungerford. Hungerford er en by/landsby med rundt 5.500 innbyggere som ligger i grevskapet Berkshire.
Dit skulle jeg i utgangspunktet ta tog en drøy time. Toget gikk også fra Paddington, like ved der jeg bodde under oppholdet. Men som i Norge finnes også løsningen med buss-for-tog i England. Så det ble tog til Newmarket og deretter buss fram til Hungerford. Bussreisen var en opplevelse i seg selv. Den gikk gjennom trange landsbygater og ikke akkurat i en rett linje… Ved et sted kalt Kintbury stoppet vi og ventet i nærmere ti minutter på bussen som kom motsatt vei, rett og slett fordi veien ikke var bred nok på resten av turen og gjennom selve Kintbury til at to busser kunne passere hverandre!
Men vi kom i alle fall fram til slutt, selv om det tok totalt nærmere halvannen time før jeg var framme i Hungerford. Veldig bra at jeg hadde startet litt tidligere! I Hungerford ruslet jeg litt rundt i gatene og tok en snarvei gjennom et parkområde for å komme fram til elva Dun, som er en del av Kennet and Avon-kanalen som går gjennom byen, og som jeg har sett i TV-serien «Med kjærlighet for kanaler». Der ligger nemlig kanalbåten «The Rose Of Hungerford» som jeg hadde lyst å se nærmere på.
Hadde jeg vært der en måned senere kunne jeg ha fått med meg en sightseeingtur, men sesongen for det har ikke startet ennå. Kom imidlertid i prat med flere der som var om bord og som hadde vært på en opplæringstur for frivillige.
Deretter gikk turen gjennom hovedgata mens jeg så meg litt rundt og brukte Google Maps for å komme meg fram til selve fotballklubben hvis bane lå litt bortgjemt i et koselig nabolag. Jeg var litt tidligere ute enn supporterbussen fra Billericay og kom i samtale med han som solgte billetter og kampprogram. Han regnet jo med at jeg var Billericaysupporter siden jeg var en ukjent fjes og hadde jo – ikke overraskende – hørt på engelsken min at jeg nok ikke var fra Essex, så jeg måtte jo fortelle at jeg kom fra Norge og var Billericay-supporter… Tror nok han trodde jeg var litt sprø… 🙂
Deretter gikk turen inn i klubbhuset der jeg fikk kjøpt meg en Guinness og plassert meg ved et bord. Like hyggelig betjening bak disken som i billettbua! Rundt kvarteret senere ramlet Billericay-supporterne inn en etter en og flere kjente fjes kom bort til meg, folk jeg ikke hadde sett på seks år! Det var utrolig hyggelig og koselig, og jeg tror nesten gjensynsgleden var like stor på begge sider!
Men spesielt optimistisk foran kampen var ingen av dem. Hungerford ligger jo mye lenger opp på tabellen og var i nærheten av kvalikplass til opprykk.
Men vi fikk et lite sjokk! Ved pause ledet vi 3-0 etter tre mål – alle fra cornere! Supporterne var nærmest i sjokktilstand og turde ikke håpe på at det ville holde i andre omgang! Men der fortsatte det med straffe og 4-0 før hjemmelaget fikk et trøstemål. Men vi vant altså hele 4-1 og supporterne var nærmest euforiske – noe som også inkluderte meg! Jeg hadde i alle fall en veldig hyggelig tur tilbake til London – og jeg kan tenke meg at supporterbussen hadde like høy stemning!
For meg var det også spesielt siden jeg ikke har sett laget vinne siden 17. februar 2007! Jeg har nemlig vært svært uheldig med valg av kamper og lagets form de gangene jeg har vært over, og siden den forrige seieren i 2007 har jeg sett laget spille uavgjort seks ganger og tape åtte ganger… Så denne seieren var meget kjærkommen også for meg!
Billericay Town ligger dessverre solid plassert på bunnen av tabellen, men med tre poeng i denne kampen, tre poeng som nok mange ikke regnet med å få, ble håpet tent om at det var mulig å snu trenden og kanskje fighte reellt om å unngå nedrykk.
Dagen etter var det klart for mitt første besøk i Billericay siden 2. april 2016! Denne gangen for å få med meg en kamp med damelaget – der statistikken min er enda dårligere enn når det gjelder herrelaget. Jeg har kun sett fem kamper med damelaget, og de har tapt samtlige… Men jeg har ikke sett dem spille siden 2008, og det har skjedd en rivende utvikling.
De har for det første kommet seg lenger opp i seriesystemet, og i motsetning til herrelaget kniver de om serietittel og opprykk i sin divisjon – og har kun tapt én kamp i serien, for det ene laget som ligger foran dem på tabellen! Så jeg regnet med at sjansen for å få sett en seier var ganske stor denne gangen! Kanskje større enn å se herrelaget vinne. Det tenkte jeg i alle fall før jeg dro hjemmefra til London…
Reisen tok imidlertid nesten tre ganger lengre tid enn den halvtimes togturen det vanligvis tar. Toget gikk nemlig ikke fra Liverpool Street Station, så det ble en halvtimes tur med T-banen til Newbury Park, deretter en halvtimes busstur til Shenfield og deretter sju minutter med tog til Billericay… Og det samme på returen!
Jeg valgte å gå til banen fra stasjonen, selv om det er et drøyt stykke. Jeg ville nemlig «oppleve» Billericay by igjen, og gikk derfor gjennom High Street.
Der la jeg merke til at platesjappa Slipped Discs hadde flyttet til der det før var en bokhandel – da har de i alle fall fått litt større plass. Ellers så det ut som det hadde kommet en ny bygning på den ene siden av gata – eller i alle fall nyoppusset – men ellers så alt ut til å være som det var for seks år siden.
Uansett, jeg kom meg fram og ble tatt vel imot av flere kjente fjes og vist rundt på banen New Lodge av Rob i supporterklubben. New Lodge har hatt en ganske så stor utvikling på disse seks årene med oppusset og utvidet klubbhus, nye tribuner og kunstgress! Faktisk to kunstgressbaner ettersom det også er lagt kunstgress på treningsbanen ved siden av hovedbanen.
Veldig hyggelig å hilse på Kim Coster igjen også – hun er vel å regne som en klubblegende – var manager for damelaget i gudene vet hvor mange år, i alle fall tosifra, og er nå en slags sportsdirektør.
Billericay Town hadde en periode stor suksess da den noe omdiskuterte forretningsmannen Glenn Tamplin kom inn. Han sto bak en rekke av forbedringene på banen, med nye tribuner og mye mer, men var en veldig kontroversiell type som nok er både elsket og hatet. Ifølge noen av supporterne skal han ha brent av et par millioner pund under sin periode i klubben og betalt flere spillere av sin egen lomme.
Da han trakk seg ut forsvant jo de spillerne som hadde blitt betalt av ham, men klubben har i det minste ham å takke for den voldsomme oppgraderingen av anlegget, så han vil nok bli stående i klubbhistorien uansett. Men han var fargerik, for å si det slik… Han sto blant annet bak en voldsom graffitivegg på baksiden av den nye tribunen.
Som et eksempel på hans svinnende popularitet er at flere av motivene og slagordene på veggen er blitt fjernet. Han sto også bak en ny logo som ikke var så populær heller – og klubben har derfor gått tilbake til den opprinnelige – som jeg også synes er best. Han står også bak klubbens slagord – «Together we sail as one» – som for så vidt er ganske fint, men nettopp fordi det er han som sto bak det, så er det ikke så veldig populært…
Men nok om det, stemningen på New Lodge er det supporterne og de frivillige som står for – essensen i enhver fotballklubb – og den er den gode, gamle!
Jeg ble også veldig positivt overrasket over selve kampen – de som var utpå banen nå var av et helt annet kaliber enn det jeg tidligere har sett – og jeg ble imponert over både pasninger, teknikk og taklinger, og ikke minst innsatsen. De møtte denne gangen et av de bedre lagene i divisjonen – Actonians – et lag de spilte en av sine to uavgjorte kamper mot i høst – og det ble derfor en ganske jevn kamp helt til Billericay fikk hull på byllen. Dermed ble det en oppskriftsmessig seier med 3-1.
Det ble et nytt besøk på New Lodge på tirsdagen – da med vanlig tog og ikke buss! Da var det herrelagets tur. Først stakk jeg innom stampuben til supporterne – The Crown – der jeg traff flere av dem som var i Hungerford. Puben hadde faktisk et to for en-tilbud! Så jeg ble, nok en gang, påspandert øl av Ryan – to Guinness til prisen av en! Ikke rart jeg smilte bredt denne kvelden… Vi endte med å ta en drosje bort til New Lodge.
Der ble det et nytt gledelig gjensyn med flere supportere som ikke hadde vært med på bortekampen, og som var en tanke mer optimistiske denne gangen, selv om de ikke helt turde å tro på at vi skulle mestre også St. Albans City. Men herregud for en kamp! Vi kjempet som løver og fikk til slutt vinnermålet på overtid i andre omgang! For noen ekstatiske scener både blant spillerne og supporterne!
Jeg rakk selvsagt en tur innom klubbsjappa, der jeg hilste på Jane som også sto der den første gangen vi var på besøk i 1997!
Da ble det selvsagt en ny spillerskjorte i samlingen (er nå oppe i 11 totalt pluss noen t-sljorter og gensere), et skjerf (det siste de hadde, Jane hadde holdt det av for meg da hun hørte jeg skulle komme!) og en bok med fotografier av klubbfotografen Nicky Hayes (som tar de bildene fra kampene som vi får lov til å bruke her på nettsidene).
Jeg hadde tenkt å stikke innom igjen i pausen, men glemte det.
Jeg fikk jo tilnavnet «Lucky Charm» etter Hungerford-kampen, og da vi vant andre kamp på rad så gikk Twitter varm med oppfordringer om å beslaglegge passet mitt slik at jeg kunne bli der sesongen ut… Den diskusjonen gikk også i klubbhuset… 🙂
Og tro meg, jeg ville ha blitt hvis jeg kunne!
Det ble til slutt en ganske sen jubelkveld på klubbhuset og det ble ringt etter drosje for meg slik at jeg skulle rekke siste tog tilbake til London. Den var så sen at det var under ti minutter igjen da den kom, men det gikk akkurat. Jeg var såvidt kommet ned trappa til perrongen da toget kom kjørende inn!
Det var litt av en opplevelse å være tilbake igjen, og jeg forstod ganske raskt at jeg hadde savnet dette mer enn jeg trodde. Så at jeg skal tilbake igjen så fort som mulig er det ingen tvil om!
I desember er det nøyaktig 25 år siden jeg gikk inn gjennom telleapparatene for første gang, og det må jo markeres. Så håper jeg på en tur til litt tidligere på høsten.
Det må tas med helt til slutt at Billericay Town også vant neste kamp, mot fjerdeplasserte Oxford City, lørdagen som var. Så nå har de vunnet tre kamper på rad! Dermed er det i høyeste grad fortsatt mulig å unngå nedrykk.
Ganske så fantastisk er det også at supporterne bestemte seg for å ha meg med også på den kampen. Det gjorde de ved å hente et bilde av meg og lage en pappfigur av meg som de hadde med på tribunen!!! For en gjeng! 🙂 Og vi vant jo da også! 🙂
Selv er jeg også veldig fornøyd med at statistikken min når det gjelder kamper ble slik jeg håpet på før turen. Jeg hadde nemlig sett 10 seirer, 12 uavgjorte og 12 tap i de kampene jeg hadde fått med meg så langt, og etter dette besøket står jeg med 12-12-12!
