I uken som gikk var undertegnede på et besøk i England. Jeg rakk å få med meg tre kamper de dagene jeg var der, og det ble full pott med tre seire, seks poeng og 13-1 i målforskjell!
Første kamp gikk av stabelen forrige lørdag, da herrelaget møtte Bognor Regis Town hjemme på New Lodge. Jeg ble som vanlig godt mottatt av alle jeg møtte og det ble et hyggelig gjensyn med både supportere og venner samt klubblegenden Doug Young og klubbnestoren Ron Symes, som også var på plass.
Billericay Town har jo begynt mye bedre denne sesongen enn slik det har vært de siste sesongene, og jeg merket umiddelbart at det var en helt annen atmosfære både i og utenfor klubbhuset. Da jeg var her i fjor og i februar i år var stemningen så dårlig at den indre kjernen av supportene ikke samlet seg i klubbhuset etter kampen, men dro rett til stampuben.
I år var det helt annerledes etter opprenskningen i klubben med ny og rutinert manager og en nesten total utskiftning av spillerstallen der det bare er tre spillere igjen fra forrige sesongs spillerstall. Det har også ført til at vi absolutt er med i toppen denne sesongen, etter to labre sesonger der vi først rykket ned og deretter mislyktes i å komme oss opp igjen og havnet i ingenmannsland midt på tabellen.
Da jeg ankom New Lodge denne gangen, så lå vi på fjerdeplass i kvalikgruppa til opprykk, men med færre spilte kamper enn samtlige rundt oss på tabellen på grunn av noen avlysninger og utsettelser på grunn av cupkamper. Lederlaget Hornchurch (kun ett lag som rykker opp) ligger et solid hestehode foran oss andre, så alle poeng vi tar er utrolig viktige. Lørdagens motstander Bognor lå heller ikke veldig langt under oss, så de jeg snakket med var klare på at dette kunne bli en tøff kamp.
Med tanke på alle utskiftningene på laget og målsettingen om å rykke opp, så ble jeg ikke imponert over det jeg så på banen denne lørdagen. Jeg synes jeg kjente igjen mye av det jeg har sett tidligere i kamper med Billericay og ble nesten litt overrasket da vi gikk opp til 1-0 etter 35 minutter ved Ade Azeez. Dog var vi i perioder ganske gode i første omgang, i det minste noe bedre enn gjestene.
I andre omgang endret det seg, noe jeg også har sett i tidligere utgaver av laget. Gjestene tok mer og mer over, og bare flaks og et godt jobbende forsvar og en keeper som holdt oss inne i kampen gjorde at gjestene ikke utlignet før det hadde gått 70 minutter. Det kom ikke som en overraskelse, så jeg sto der og håpet at vi ville klare å ri stormen av og berge uavgjort, for vi så ikke ut til å kunne bidra med noe særlig mer utpå banen. Seks minutter før slutt kom imidlertid Bradley Stevenson seg løs og sørget, mot kampens spill, for at vi vant 2-1!
At vi kan vinne på en dårlig dag er kanskje et godt tegn? Fornøyd med seieren var jeg i alle fall! Tre poeng er tre poeng! Åkkesom!
Søndag dro jeg tilbake til New Lodge, noe som egentlig ikke var planen. Det som var planen var at jeg skulle få med meg en kamp med kvinnelaget, men da jeg bestilte reisen over til England skulle de spille borte mot Oxford United. Jeg hadde planlagt å dra dit, ikke minst fordi jeg syntes det var litt morsomt å returnere til Oxford igjen.
Jeg har dog ikke sett noe særlig av byen, men har vært der en gang tidligere. Det var i 1997, dagen før jeg så Billericay Town spille for første gang! I 1997 var jeg nemlig på vei til Oxford en fredag for å se mitt engelske «storlag» Queens Park Rangers spille bortekamp. Skjebnen ville det slik at toget så vidt hadde forlatt Paddington da det soppet på grunn av en ulykke lenger framme, og ble stående bom fast.
Så da jeg ankom Oxford og tok en taxi til banen, så var det bare fem-ti minutter igjen av første omgang. Stadion var egentlig stengt, men jeg fikk huket tak i en vakt inne på området og forklarte at jeg kom fra Norge og gjerne ville se resten av kampen. Han slapp meg inn (husker ikke om jeg måtte betale), men jeg måtte stå blant hjemmesupporterne (hadde ikke noen QPR-effekter på meg, heldigvis!) og så at vi allerede lå under med 0-3… I andre omgang fikk vi en redusering (hvis jeg husker riktig) så det endte med tap 1-3 uansett.
Dagen etter ble det altså Billericay i 1-1-kampen mot Leatherhead!
Men uansett, unnskyld digresjonen, noen dager før jeg skulle dra i forrige uke ble Oxford-kampen utsatt siden vi skulle spille cupkamp istedenfor. Også det borte, da mot Southampton. Jeg har også vært i Southampton et par ganger, men har sett lite av den byen også, ettersom det begge gangene bare har vært et kort stopp på vei til det nasjonale motormuseet i Beaulieu. Så da jeg satte meg på flyet forrige fredag var jeg klar for bortekamp med damelaget.
Men etter at jeg hadde landet fikk jeg se at også denne kampen var endret ettersom banen i Southampton var full av vann på grunn av uvær og kraftig nedbør. Det var fortsatt Southampton vi skulle spille mot, men kampen ble flyttet til hjemmebanen New Lodge. Billericay er nemlig ikke lenger så utsatt for værgudene etter at vi for noen år siden fikk kunstgress som banedekke.
Dermed ble det altså et nytt besøk på New Lodge søndag, i en cupkamp i FAWN Plate. Gjestene – som spiller noen nivåer under oss – hadde ikke så mye å stille opp med i en kamp som i alle fall ble underholdende for hjemmepublikummet! Ved pause ledet vi vel 7-0 og kampen endte med 9-0! Fullstendig overkjøring, altså!
Det jeg husker absolutt best fra kampen er innlegget til Karesha Iton i andre omgang. Hun kom som en rakett på høyrekanten og la inn det som kanskje var ment som et innlegg inn i boksen, men som la seg elegant innerst i det borteste hjørnet! En klassescoring! Noe av det flotteste jeg har sett! Verdt hele kampen!
Den tredje og siste kampen gikk av stabelen tirsdag kveld, også det en hjemmekamp. Denne gangen mot Chatham Town, som lå på andreplass på tabellen før kampen. jeg forstod at flere var litt spente på hvordan det ville gå, spesielt med tanken på innsatsen i forrige kamp. Men vi er i en god stim nå og var ubeseiret i fire seriekamper på rad før tirsdagens møte.
Jeg er nesten tilbøyelig til å bruke et gammelt norsk skøyteuttrykk når jeg skal beskrive denne kampen: To indre og vekk m’en! For her ble kampen avgjort i løpet av et par raske mål i første omgang. Første mål var en gedigen keepertabbe der Chathams unge keeper mislyktes totalt med et utspark som havnet rett i bena til Richard Asamoah på rundt 20 meters hold. Han lobbet deretter ballen over en keeper som var helt ute av posisjon og ikke hadde noen mulighet til å ta skuddet!
Ikke akkurat den beste starten for keeperen, som spilte sin første kamp for Chatham på utlån etter at førstekeeperen deres ble utvist i forrige kamp, hvis jeg har forstått det rett. Han kan vel dog ikke lastes spesielt for det andre målet som kom bare få minutter senere etter utmerket angrepspill der Bradley Stevenson ga Moses Emmanuel en perfekt pasning som var bare å sette i mål!
Så etter bare 15 minutter ledet vi altså 2-0 over nyopprykkede Chatham (som vi aldri har spilt mot før). Dessverre falt kampen i kvalitet etter dette, spesielt i andre omgang der det så ut som om Chatham hadde kommet seg fra sjokkstarten i første omgang og presset nærmest konstant mot et meget godt forsvars og en glimrende keeper. Resten av laget så ut til å ha tatt ferie og gått ut på banen i finaleomgangen hellig overbevist om at kampen allerede var vunnet… Det var kanskje også tankegangen til manageren? Å sitte stille i vogna og unngå baklengs? Det ble en litt kjedelig andreomgang ut av det, men poengene ble sikret…
Og etter to sesonger på rad hvor nettopp et rufsete og sleivete forsvarsspill flere ganger kostet oss verdifulle poeng, så var det egentlig ganske deilig å se at den lagdelen nå har hevet seg betraktelig, og ikke minst at vi har en glimrende keeper (som da også fikk en Clean Sheet-award for oktober måned).
Men tendensen til å dabbe av utover i kampene er altså fortsatt der. Men tre poeng mot et lag som kjemper i toppen skal vi absolutt ikke kimse av, selv om jeg nok har på følelsen at laget kan mye mer og mye bedre enn det de viste fram i de to kampene jeg så. Opp til andreplass på tabellen havnet vi uansett. Fortsatt ligger vi ni poeng bak den direkte opprykksplassen, men vi har fortsatt én kamp til gode og sesongen er lang!
Et herlig gjensyn med både klubben og folkene i og rundt var det uansett! Og ikke minst klemmen fra Karesha da jeg sto i hamburgerkøen i pausen på tirsdagen!
Etter kampen fikk jeg overbrakt en liten hjemmelaget teddybjørn som jeg hadde vunnet en auksjon på tidligere i høst. Det var en kunde av tannlegen Stuart (til høyre på bildet) som hadde laget en hel bunke med slike (BTSS er initialene til klubbens lokale supporterklubb). Bamsene ble solgt og auksjonert bort til inntekt for Billericay Food Bank – en frivillig organisasjon som hjelper vanskeligstilte med mat. Er vel noe ala Fattighuset i Oslo. Og jeg vant altså auksjonen på en av de siste bamsene.
Billericaysupporter Joe (til venstre) la ut for meg inntil jeg kom på besøk og Stuart (som også er nestleder av supporterklubben) tok vare på den og overrakte meg den etter kampen. Bamsen må jo døpes for Billy, og ble med med hjem på flyet!
Og nå er det bare å sette seg ned og plotte neste besøk, man får jo alltid blod på tann etter en tur over!
