Frankie Merrifield feirer mandagens seier! Foto: BTFCNorge
Min tur til England i påsken kan ikke ha endt bedre. To kamper, to seire og 5-0 i målprotokollen. Og på lørdag avgjøres det hele!
Jeg tror jeg hadde skjebnen på min side denne gangen også. Og jeg skal fortelle hvorfor.
Da jeg bestilte fly og hotell til denne turen i november i fjor, skulle jeg dra fredag 18. april på ettermiddagen, og dra hjem tirsdag 22. april. Da ville jeg fått med meg hjemmekampen på lørdag (påskeaften) og bortekampen på mandag (andre påskedag). Fin tur!
Jeg bruker å prøve å kombinere disse fotballturene med å se en konsert eller to, gjerne med litt mer obscure progband, og jeg fikk da også booket en konsert med britiske Solstice på søndagen ikke så lenge før jeg skulle dra.
Men allerede noen få dager etter at jeg booket fly og hotell i november, så oppdaget jeg at et band jeg på den tiden hadde begynt å få skikkelig for for, mexicanske The Warning, skulle spille i London i april! Problemet var at de skulle spille dagen før jeg ankom, torsdag 17. april… Vel, jeg brukte ikke mange sekundene på å bestemme meg, og kjøpte billett til konserten før jeg booket om fly og hotell. Jeg måtte ut med noen kroner ekstra, men det var det verdt!
Grunnen til at jeg nevner dette med skjebnen, er det som skjedde noen få uker før jeg skulle dra. Da ble nemlig kampen som skulle gå av stabelen på lørdagen flyttet fram til fredag. Det betød at hvis jeg hadde dratt av gårde fredag som planlagt, med det flyet jeg hadde bestilt, så ville jeg ikke ha landet på Heathrow før kampen var ferdigspilt…
Men siden jeg valgte å booke om for å få med meg konserten dagen før, så rakk jeg altså kampen med god margin! Og fikk med meg en helt fantastisk konsert på kjøpet som oppvarming kvelden før!
Denne sesongen har jeg ikke hatt den beste statistikken når det gjelder de kampene jeg har vært til stede på – i en sesong hvor jeg har satt ny rekord i antall kampbesøk med seks totalt. Fram til denne påsken hadde de fire kampene jeg hadde sett så langt endt med kun en seier, samt tre tap… Men jeg er jo optimist!
Alltid hyggelig å rusle langs High Street og til New Lodge, rundt 20 minutter i pent tempo, og jeg blir alltid godt mottatt når jeg er på plass.
Fotballen derimot, var ikke av det beste slaget, i alle fall ikke i første omgang, der vi var ganske så tafatte. Det var først i andre omgang at det skjedde noe.
Vi begynte dårlig, men spilte oss opp i løpet av omgangen, og plutselig ledet vi 2-0 uten at jeg egentlig skjønte helt hva som skjedde! Som den berømte ketchupflaska!
Frankie Merrifield sørget for begge nettkjenningene, som kom med noe få minutters mellomrom, etter henholdsvis 61 og 65 minutters spill. Og det var nok!
Stemningen i klubbhuset etterpå var veldig god, og siden klubben uka før hadde vunnet den regionale ligacupen til Isthmians league – Velocity Cup – så gikk pokalen på rundgang i klubblokalet slik at supporterne fikk tatt «selfie» med pokalen – inkludert meg! Jeg var også så heldig å endelig få hilse på manager Gary McCann, så det ble en skikkelig fin kveld etter hvert!
Som guttunge ble det Queens Park Rangers som ble mitt engelske fotballag – og som nå er mitt «storlag» i England, selv om vel Billericay Town er hovedlaget mitt. Jeg har sett QPR spille flere ganger også, både på borte- og hjemmebane, men ikke så ofte som Billericay.
Så viste det seg at det var en tidligere QPR-spiller i lokalet også. Han hadde en fortid som assisterende manager i fredagens motstanderlag (Folkestone Invicta) og jeg måtte jo benytte anledningen til en selfie med ham også!
Paul Parker er navnet, og han spilte fire sesonger for QPR mellom 1987 og 1991, og fikk 125 kamper for klubben før han ble solgt til Manchester United. Fikk med seg noen kamper for landslaget også i sin tid, som høyreback.
Er jo alltid morsomt å treffe QPR-spillere på mine turer. For noen år siden var også Bradley Allen innom klubben i en assistentrolle, hvis jeg husker riktig.
Den andre kampen gikk altså av stabelen på mandagen, og var en bortekamp mot Canvey Island.
Jeg kunne ha fått med meg sju kamper denne sesongen om jeg ikke hadde trøblet med togstasjoner i London da jeg skulle se bortekampen mot Concord Rangers i oktober! Concord spiller nemlig i samme område og togstasjonen man går av på er Benfleet i begge tilfeller.
Klok av skade hadde jeg forberedt meg godt denne gangen, og kom meg til korrekt stasjon i London tidsnok til å rekke en øl på puben Hoy & Helmet – noen få meter fra togstasjonen i Benfleet – sammen med andre Billericay-supportere.
De supporterne som ikke kjørte selv tok buss fra rett utenfor Hoy & Helmet og til banen, en tur på over 20 minutter, så noe sentralt plassert var den ikke akkurat. Jeg fikk derimot sitte på sammen med Rob og kjæresten, både til banen og tilbake til togstasjonen etter kampen. Rob var i Oslo i fjor høst og fikk bruke sesongbilletten min på Østblokka til lokaloppgjøret mellom Vålerenga og Lyn. Jeg kunne ikke være der ettersom jeg satt i båten i Lillesand… Sånn går det når man må legge ferieplaner før terminlista kommer…
Canvey Island er i nærområdet til Billericay, så det ble ikke organisert noen busstur dit, men folk troppet opp i et så stort antall at bortesupporterne langt oversteg antall hjemmesupportere! Noe klubben ikke var helt forberedt på, noe som førte til at det oppstod svært lange køer både foran ølkranene og den ene (så vidt jeg kunne se) burgerserveringen!
Kampen mot Canvey Island startet mye likt som hjemmekampen på fredag. En heller laber førsteomgang der vi også fikk annullert et mål, mens vi giret opp i andre omgang – akkurat som mot Folkestone. Det hele endte med 3-0-seier etter tre scoringer i løpet av det siste kvarteret! Frankie Merrifield nettet nok en gang (etter 74 minutter), før det var Tommy Davis’ tur etter 77 minutter. De-Carrey Sheriff sørget for det tredje målet på straffe etter 89 minutter.
Resultatet betyr at Billericay Town nå leder tabellen kun med et mål! De tre øverste lagene – Billericay, Horsham og Dartford – har alle 84 poeng. Vi har 39 plussmål, Horsham har 38 plussmål, og Dartford 31 plussmål!
Så alt blir avgjort i lørdagens siste serierunde!
Vår oppgave er soleklar: Vi må vinne over Cheshunt – et lag som ikke har noe å spille for – med så mange mål som mulig samtidig som keeper Sam Donkin helst bør holde buret rent for fjerde kamp på rad…
Vinner vi kampen, og beholder målforskjellen eller forbedrer den, så spiller vi i National League South igjen neste sesong. Forkludrer vi sjansen, slik at Horsham eller Dartford vinner, så må vi spille play-off om den andre opprykksplassen!
Er det noe rart man elsker fotball???!!!
For øvrig er det også verdt å nevne at jeg rundet et pent tall i mandagens kamp mot Canvey Island. Det var min kamp nummer 50 med Billericay Towns A-lag, da passet det jo perfekt med en pen seier! I tillegg har jeg 12 kamper med kvinnelaget, en kamp med U18 og to kamper med supporterlaget (som jeg ikke tror eksisterer mer).
Nå er det bare å stålsette seg til lørdagens kamp, som selvsagt skal følges direkte via nettradio.
