Fra himmel til helvete

Etter ti strake seriekamper med seire tok Billericay Town FC Women steget opp på tabelltoppen søndag og sikret opprykk etter å ha slått London Seaward 4-0 hjemme på New Lodge! Mandagen ble verre…

Helgen startet jo bra med den litt overraskende seieren for herrelaget i Eastbourne, mens når det gjaldt damelagets kamp søndag, så var optimismen mer velbegrunnet med tanke på den imponerende seiersrekken til damene.

Til alt overmål tvitret jeg på vei til Billericay søndag at jeg trodde vi kom til å vinne 4-0! Og jaggu gjorde vi akkurat som jeg hadde drømt! Jeg fikk til og med to av målscorerne riktig (hvilket ikke var vanskelig egentlig…)

Det var ganske bra med folk på tribunen også denne søndagen, og til og med Joe – en supporter jeg har blitt gode venner med – hadde dukket opp på kampen. Er ikke helt sikker, men tror det var hans første, eller i alle fall en av de få, kampene han hadde sett med damelaget.

Det er bare å bøye seg i støvet for hva damelaget og støtteapparatet har fått til i Billericay! De har jo vært suverene i hele år, på hjemmebane er de ubeseirede – har kun én uavgjort kamp – og på bortebane har de kun tapt én kamp i serien. De to gangene de avga poeng var mot det som før søndagens kamp var serielederen – Hashtag United.

Jeg var egentlig ganske nervøs foran kampen, men hadde likevel fullstendig tro på at dette kom til å gå veien, og nervene roet seg etter at en av mine antatte målscorere – Ruby Sealey – scoret 1-0 etter 26 minutter. Fram til da hadde det vært et jevnt kjør mot gjestene, som hadde en formidabel keeper som sto for flere klasseredninger gjennom kampen og som reddet dem fra et tap som lett kunne ha vært dobbelt så stort.

Scoringen kom etter nok et godt samspill mellom Sealey og vår toppscorer Zoe Rushen, der Sealey bare kunne styre ballen i mål for å være på den sikre siden.

Likevel, å gå til pause med «bare» 1-0-ledelse var noe uvant, og førte til at nervene ikke var helt under kontroll!

I andre omgang hadde jeg nesten ventet at London Seaward hadde brukt opp kruttet og ville falle litt sammen, men de fortsatte å forsvare seg godt, men  besøkene deres i nærheten av vår 16-meter var fortsatt sjeldne.

Kort tid etter at omgangen var i gang, etter 49 minutter, begynte jeg å føle meg mer avslappet og 100 prosent sikker på at dette ville gå veien. Da var det Ruby Sealey som serverte Zoe ballen som hun kunne prikke inn til 2-0! Det var hennes mål nummer 80 på hennes 97 kamper for klubben, og hun har nå scoret i åtte seriekamper på rad! I tillegg endte hun på andreplass på toppscorerlisten i divisjonen med totalt 24 mål, bare tre mål mindre enn førsteplassen!

Deretter var det bare å styre kampen inn til slutt, og gjestene ble til slutt så slitne at vi doblet seieren på slutten av kampen. Først da innbytter Amber Gaylor scoret på en retur fra keeper etter 88 minutter, og deretter et nytt mål tre minutter på overtid fra nok en innbytter, Rebecca May – som dermed noterte seg for ti mål totalt denne sesongen.

Dermed ble sluttresultatet 4-0 – akkurat det jeg hadde tippet – og damene rykket opp etter en fantastisk sesong. Fra høsten spiller de på tredje nivå i England – som det eneste damelaget i vår region. Helt fantastisk å få være med på denne oppturen og se hvordan kvinnefotballen i klubben har utviklet seg.

Som fryktet gikk det ikke like bra for herrene dagen etter. Jeg orker fortsatt ikke skrive så mye om den kampen – dere får ha meg unnskyldt – men jeg vil i alle fall konstatere at innsatsen også denne kampen var bra fra laget, slik det har vært i de kampene som den midlertidige manageren Dan Brown (fra U23) har hatt ansvaret for.

Vi vant jo mot Eastbourne Borough lørdag og tok tre viktige poeng – som ikke hjalp siden vår nedrykkingsrival Welling også tok poeng – men åpnet kampen mot Ebbsfleet – som nok var et enda bedre lag enn lørdagens motstander – med at Femi Akinwande førte oss opp i 1-0-ledelse etter 27 minutter med et vakkert mål!

Vi gikk dermed til pause med et fornyet, om enn svakt håp ettersom Welling ledet i sin kamp. Så ble det utlignet i den kampen og vi var over streken en stakket stund, før Ebbsfleet først utlignet og deretter gikk opp i ledelsen. Siden Welling også gikk opp i ledelsen i sin kamp mot Maidstone – som allerede har vunnet ligaen – så var det uansett over for oss, og lufta gikk ut av ballongen også på banen.

Det endte dermed med tap og med nedrykk til Isthmian league.

At stemningen blant supporterne var trykket er å si det mildt. Stemningen i klubbhuset etterpå var også merkelig – det virket som mange som var der rett og slett ikke brydde seg, noen sto og smilte og lo – de kan da umulig ha vært ekte fans? De ekte supporterne dro derfor rett til supporterpuben The Crown – i alle fall den harde kjernen – og tok noen trøsteøl der. Dit havnet også jeg ganske fort.

En hyggelig overraskelse fikk jeg dog – da jeg møtte Billericay-legenden Doug Young der. Det er andre gang jeg traff ham, første gang var i 2006. Han er en av de største spillerne i klubbens historie og spilte for Billericay Town på 70-tallet. Han scoret hat-trick på Wembley i 1979 da vi vant 4-1 i finalen i FA Vase (les mer i linken). Møtte også hans datter Emma for første gang. Veldig hyggelig!

Hva som skjer til neste sesong må gudene vite! Først må en ny manager på plass – de tre siste har vært en katastrofe (da regner jeg ikke med Dan Brown som fikk fire kamper å gjøre det på og som skal tilbake til U23), og omtrent halvparten av laget er uansett lånespillere som forsvinner.

De supporterne jeg snakket med tror heller ikke det er mange som blir igjen (eller som de ønsker skal bli!), kanskje toppen en eller to, så det blir en formidabel jobb å stable et nytt lag på beina! Særlig hvis man skal ha ambisjoner om å rykke opp igjen. Med klubbens fasiliteter, tribuneanlegg og kunstgressbaner er det store og gode muligheter for å utvikle seg – men da må det satses også.

Så avslutningen på denne langhelgen ble ikke akkurat formidabel. Jeg var heldigvis mentalt forberedt på det, men det ble faktisk litt tøffere enn jeg hadde trodd. Selv om jeg ikke er lokal og ikke har en slik tilknytning til stedet og til klubben som de lokale har, så blør mitt blå hjerte også for klubben på en langt sterkere måte enn jeg selv var forberedt på.

Så nå skal jeg ta en pust i bakken og summe meg litt før jeg fortsetter arbeidet med å legge inn flere ting fra de gamle nettsidene, utvide bildegalleriet med både nye og gamle bilder og i det hele tatt forberede nettsidene og meg selv på neste sesong!

Men det er jo én kamp til å spille, selv om den nå er betydningsløs, og det er kommende lørdags kamp borte mot Braintree.